TeateranmeldelseEventyret Evert
Av og med Benny Borg
Teaterkjeller’n Musikalsk fortellerteater om Evert Taubes liv på Teaterkjeller’n,
Oslo Nye Teater
Benny Borg har gjort Taube helt til sin. Alle kjenner sin Taube, og alle tror de kan nynne med. Her er det ikke så enkelt, for her handler det om alt annet enn grei allsangversjon. Dobbeltbetydninger
florerer i Borgs forståelse av det enkelte ord, små rytmiske grep i melodiene endrer stemningen på et øyeblikk og forteller dessuten mye om svensk visetradisjon. Benny Borgs eget diskrete gitarakkompagnement tøyer harmoniske
grenser slik at de solsvidde tekstene nå og da får en undertone av mollstemt panikk.
Sørgmodig og resignert verdig
Benny Borg har skapt en organisk-biografisk fortelling av Evert Taubes liv, sanger og diktning,
og han har gjort Taube helt til sin. Her er hverken særlig ekko av Evert selv, Sven Bertil eller noen av alle de andre som synger Taube.
Vi hører ikke Lill Lindfors når Borg med dypt vemod synger Så skimrande var aldrig
havet, og vi ser ikke noen sette sjøbein i Så lenge skutan kan gå . Den rammer inn forestillingen som varer nær to timer, først synkeferdig sørgmodig, og til slutt resignert verdig.
Tropisk
fuktighet kan ikke ha gjort det enkelt for Benny Borg
Bortsett fra at sommertemperaturen utenfor ble tropisk på premièren, er Teaterkjeller’n et ideelt lokale for små forestillinger som dette. Det var neppe lett å holde
orden på stemmebånd og gitarstrenger i slik fuktighet, men til gjengjeld fikk Benny Borg demonstrere sin ganske suverene teknikk.
Han overkom problemene og presterte dessuten noen av de mest lavmælte og dype Taube-tolkningene man kan
forestille seg.
Han behersker pianissimo i hele registeret - og det uten at en stavelse går tapt.
Rørende Byssan Lull
Noenlunde kronologisk følger Borg sin Taube fra fødsel til død, selvsagt
også gjennom hans diverse alter ego: Eduardo i Argentina, Fritiof Andersson både her og der, den eldre Rönnerdahl med blomsterkrans om hodet på Sjösala. Her er Carmencita og flickor i Havana, svenske Eva og andre kvinner, skildret
i rå fattigdom eller med blond frihet, men aldri uten nostalgi og vemod gjennom Borgs tekstforståelse.
Ekteskap, barn, og ikke minst lille Ellinors rørende Pappa, kom hem får sin rettmessige plass. Et av de
sterkeste innslagene er Byssan lull : Borg lar den være for den datteren Taube uvitende ble far til, men aldri fikk se. Moren, Skagens rose, ville ikke ha noe med ham å gjøre.
Taubes indre konflikter - mellom trubaduren
han ble berømt som og den kunstneren, maleren, dikteren han så seg selv som - går som en rød tråd gjennom kvelden, i likhet med de evigvarende økonomiske bekymringene.
Slik tar Borg oss med inn i Taubes hverdag,
på evig kollisjonskurs med fantasilivet. Men så lenge skuta kan gå ... ... Slikt blir det kleinkunst og fint formet fortellerteater av.
MONA LEVIN